Gi faen!

Det er ingen tvil om at dette er betraktelig lettere å si, enn å faktisk gjøre. Vi som er i kommunikasjonsbransjen, jakter jo dette hele tiden. Og du som skal stå ut i et tøffere og tøffere marked, gjør trolig det samme. Helt til vi setter oss ned rundt møtebordet og skal lage noe som faktisk skiller seg ut. Da heises skuldrene. Da kommer nervene.

Latteren som forblir i møterommet

Mange har sikkert opplevd spøken som får alle rundt møtebordet til å brøle ut i latter. Den som gjør at vi i et lite øyeblikk mister bakkekontakten. Av rein glede. Før vi i neste øyeblikk, lander brutalt: Det var virkelig en kul idé, men, nei. Det kan vi ikke gjøre. Back to square one. Men idéen var jo dritgod? Joda, den var jo det, men … Kom igjen, nå må vi jobbe.

Dette er vanskelig. Og krevende. Ikke minst fordi vi gradvis blir mer og mer analytiske og dyktigere og dyktigere konsekvensryttere. Jeg tror dette har mye med det digitale paradigmeskiftet å gjøre. Blandingen av frykten for å ikke henge med, og den akutte følelsen av inkompetanse, utløste noe som endret hverdagen vår fullstendig. Og hva er det vi alltid liker å si igjen? Dette er bare begynnelsen!

Reels-slaver

Mange av oss har blitt slaver av morsomme reels. Fordi veldig mange av dem er ekstremt bra og sykt forløsende. Dette gir oss imidlertid et lite poeng i forhold til reklame og kommunikasjon. Mens det på sosiale medier skytes utømmelig innhold med høy latterfaktor, og søte dyr selvfølgelig, blir utgangspunktet plutselig annerledes når vi skal utvikle seriøse idéer og seriøs kommunikasjon på jobben.

Vi mener selvfølgelig ikke at vi skal frislippe uanstendig og uforsvarlig innhold, men kanskje det går an å løsne litt på snippen? Jakte noen nye temperaturer? Én ting som er verdt å huske på, er at folk er folk. Og at det er en grunn til at vi elsker underholdende content.

Hele verden stirrer på deg

I skrivende stund, har jordkloden skrumpet inn til ei lita bygd og alt vi tar inn og konsumerer, er non stop in our face. Døgnet rundt. Dette er noe av årsaken til at også vi mennesker skrumper inn til å bli mer og mer generiske, mindre av oss selv og betraktelig mer trygghetssøkende. Og her er poenget vi startet med; hvem er det som tør å gi faen på scenen når hele verden sitter og stirrer på deg? Når du samtidig er prisgitt analyser, og enstemmig flertall, for å kunne fungere noenlunde selvstendig?

Ikke misforstå. Teknologien er fantastisk. Virkelig. Og selvfølgelig bruker vi den selv. Hver dag. Men det er samtidig en reel fare for at vi blir mer og mer like. Mindre vågale. Mer apatiske. Mer maskinavhengige. Og at en håndfull teknologi-giganter gnir seg i hendene og ler høyere og høyere hele veien til banken.

Så hva med oss vanlige dødelige?

Vi som ønsker å gi noe som varer evig. Sette tydelige spor etter oss. Vi som hver dag gir alt for at noen der ute skal kjøpe argumentene våre? Fordi det holder både businessen vår og samfunnet gående. Hva med oss, som innerst inne bare har lyst til å gi faen. Ikke for det at vi kke gidder mer. Men fordi vi rett og slett ønsker å flytte fjell? Hva stopper oss?

Vel, situasjonsrapporten viser oss at vi stort sett lykkes bra. Men det er fortsatt vanskelig å gi F, og ta sjansen på å skape noe helt nytt. Til det er flokkmentaliteten, og frykten for å tape terreng, både til oss selv og konkurrenten, altfor sterk. Vel, én ting er i alle fall sikkert; muligheten er alltid der. Ta en prat med oss i Allegro. Vi elsker å pløye ny mark.