Blir vi dummere og dummere?
GLOBAL PITCH CORRECTION:
I musikkbransjen snakkes det mer og mer om bruken av Auto Tune og Pitch Correction. Dere vet, det som gjør at vi mister mer og mer av oss selv og som gjør de av oss som ikke kan synge til popstjerner. Det generiske og serie- og masseproduserte er i ferd med å ta over for det ekte, organiske og følsomme. Nå kan nesten alt gjøres uten at vi tenker sjæl. Vi er faktisk i ferd med å bli feilfrie. Og det, er ikke noe å juble over. Heller ikke i kommunikasjonsbransjen.
Jakten på det perfekte
I årets Oscarutdeling var det et par hete nominasjoner. Den ene av dem var Timothée Chamalet, som brukte hele fem år av sitt unge liv på å lære seg å spille gitar og vokse seg inn i rollen som sjølveste Bob Dylan. «In the opposite corner», we had Adrian Brody og filmen «The Brutalist». Sikkert en strålende film med garantert gnistrende skuespillerprestasjoner.
Men – i motsetning til Timothée Chalamet’s brutale og årelange vei inn i sin rolletolkning, ble Adrian Brody tweaket med KI, fordi han skulle prate bedre ungarsk. Spørsmålet mitt er enkelt: Burde Adrian Brody blitt tatt for doping, når han bruker KI for å prestere bedre?
Vel, i så fall burde han vært disket, levert Oscar’n sin tilbake og blitt utestengt i to år.
Artificial Intelligence, eller kunstig intelligens, blir parallelt omtalt som både nøkkelen til klodens fremtid og menneskets undergang. Men nesten like fort som Ai (eller Ki) sendte sjokkbølger gjennom ulike bransjer og yrkesgrupper, begynner vi nå å ta litt til motmæle. Hvor mye mister vi egentlig av oss selv i kreative prosesser der Ki blir mer og mer en del av hverdagen? Kommer vi for fort til målet? Blir vi lurt av at ting ser for bra ut altfor tidlig i prosessen? Vil vi lene oss mer og mer tilbake, og gradvis bli latere? Og dummere?
Var det du som prompta?
Alltid, når nye revolusjonerende teknologier lanseres, får de fleste av oss en følelse av at vi mennesker blir overflødige. Allerede i neste uke. Fordi nok en gang kommer robotene og tar over og automatiserer alle tenkelige oppgaver. Vi bare prompter og venter på at fantastiske resultater popper opp på skjermen. Dette er det samme i alle skapende bransjer. Både innenfor kommunikasjon, musikk, film og kunst. Vi trenger nesten ikke tenke selv. Det er bare å slippe en prompt. Eller ti. Vel, dette begynner kanskje å lukte litt vel mye promptehumor.
Men det er likevel én stor fare ved alt dette. Selv om det er aldri så fascinerende, så er det alltid vanskelig når en maskin, ved ett tastetrykk, kommer opp med noe som tilsynelatende ser eller høres fantastisk ut. WOW! Men – hvor ble det av prosessen? Og hvor lett er det å bedømme kvaliteten på det som umiddelbart både ser og høres så bra ut? Akkurat dette er et seriøst kritisk punkt. Hvordan bedømmer du kvaliteten på det som kommer ut nærmest fiks ferdig? Hvor blendet blir du? Og hvor mye mister du av ditt eget hode? Og er du en som føler du har nådd målet når det du genererer noe som ligner på noe annet du synes er fint? Hva da med din merkevare? Din egenart?
Den gode følelsen av å feile
Vi i Allegro driver med kommunikasjon, har gjort det i flere tiår, og vi elsker ny teknologi hjertelig velkommen. Bare så det er sagt. Men samtidig som vi lar oss begeistre, er vi også svært opptatte av å ikke miste hodet. Nei, vi mener ikke at alt var bedre før. Det vi mener er at vi både faglig og emosjonelt er opptatte av at det vi skaper må fortelle og formidle en historie. At det vi visualiserer henger på greip og at det vi kommuniserer har både ryggrad, hjerte og sjel.
Derfor bruker vi ny teknologi som verktøy, og ikke et erstatningsprodukt. Vi tenker at det i kreative prosesser må være tillatt å tenke sjæl. Prøve og feile – gjerne sammen med kunden. Tiden er allerede satt av, hvorfor ikke bruke den godt. Til syvende og sist handler det jo tross alt om å skille seg ut.