Et liv som kanskje er for smart for mitt eget beste
Jeg våknet opp, en morgen i 2025, og da hadde dette som man lenge hadde snakket om, IOT – Internet of things, tatt fullstendig overhånd. IOT grenset, brått, til det absurde.
Internett var i brillene mine (å ta dem på meg er gjerne det første jeg gjør på morgenen,) og uansett hvor jeg tittet, så fikk jeg forslag og forklaringer på øyet. Jeg tittet på nattbordlampen og ble fortalt: «Du ser nå på en Fubbla Led arbeidslampe, som du bruker som nattbordslampe. Kr. 249,- /stk. A+Energimerke. Maks: 3.4 W. Fluks: 200 lm. Høyde: 40 cm». Brillen både sa og viste denne infoen på øyet, slik den var innstilt til.
«Når kjøpte jeg denne? Kan jeg få se kvitteringen?» mumlet jeg, og vipps, så lastet brillene ned en PDF-fil med kvitteringen og åpnet denne for meg i Adobe Reader på mitt høyre øye. «Jeg klarer ikke å lese den kun med høyre øye, kan du sentrere bildet for meg?» spurte jeg brillene, og PDFen med kvitteringen ble raskt spredt ut over begge øynene. Og jeg så at jeg handlet lampen den 17.juli 2016, og jeg stusset over det, og sa: «Å, er det så lenge siden jeg kjøpte den?»
Smartbrillen var raskt på hugget, og spurte: «På tide med en ny lampe? Er du klar for å skifte ut den du har?» «Egentlig ikke,» sa jeg, «jeg tipper at denne vil holde i et par år til, minst…» «Ok,» svarte brillene, og låt først skuffet, men så fattet den håp: «Ønsker du at jeg skal følge deg opp med et tilbud på disse lampene om to år, det vil si den 25.juni 2020?» «Herregud,» mumlet jeg, men så la jeg til: «Ja, du får gjøre det da, smartbrille. Kanskje lampen er moden for utskiftning da. Jeg har uansett aldri likt den rosafargen.» «Ok, da sender jeg deg et tilbud om to år med fargealternativer som ikke inneholder fargen rosa,» svarte smartbrillen. «Genialt!» mumlet jeg, en anelse morgengrettent, og tuslet ut på badet – iført analoge kanintøfler av et ukjent merke.
Badet
På badet fikk jeg, motvillig, info fra brillen om at min stesønn hadde hatt et uhell da han var oppe og urinerte på natten. «Urin ble sølt utenfor den venstre siden av doskålen. Bør tørkes opp for å unngå uønsket odør og uønsket bakterieflora» sa brillen, agitert. Jeg ba den roe seg ned mens jeg dro en våt klut og såpevann rundt området brillen hadde nevnt. «Du kan jo sørge for å skru på lyset når han går på do på natten. Snakker du ikke med smarthuset?» spurte jeg brillen. «Du behøver ikke å være spydig,» svarte den: «Dialogen mellom meg og smarthuset er utmerket, men jeg ser i loggen at huset var offline i perioden hvor dette skjedde». «Offline? Hvorfor?» «En nødvendig systemoppdatering,» presiserte smartbrillen. «Slike legges ofte til nattestid, da våre mestere sover».
Jeg gjorde unna morgenstellet, heldigvis uten for mange kommentarer fra brillen, men da jeg ga meg til å velge ut klær fra garderobeskapet, var den i gang igjen: «T-skjorte på tilbud, kjøpt på Carlings, Farmandstredet i Tønsberg, den 17.april i år. Ønsker du å få presentert andre tilbud fra Carlings i brillen din, her og nå?» «Nei,» sa jeg, oppgitt, og grep skjorten. «Jeg ønsker, tvert i mot, å reservere meg mot tilbud på klær. Du har gitt meg så mange av dem i det siste…» «Hmm… Point taken… Men… Håret ditt er langt. Skal jeg bestille en time hos din faste frisør, denne uken?»
Kjøkkenet
«Ellers takk,» sa jeg – og gikk ut på kjøkkenet. Da var brillen i gang igjen: «Husk at du kan få mer relevante tilbud av meg om ting som interesserer deg mer enn klær og hårklipp. Har du lyst til å begynne på karate eller ta en oval weekend med kona i Paris, denne helgen?» «Jeg skal tenke på det,» sa jeg og åpnet kjøleskapsdøren. Kjøleskapet slo, samtidig, alarm om lav juicebeholdning og lurte på hvor mange liter det skulle bestille, levert hjem fra nærbutikken med drone (direkte inn kjøleskapsmater-luken, som vanlig.) Jeg hadde nesten inntrykk av at kjøleskapet hadde et godt øye til matleverings-dronen fra Amazon Flight Services, siden dronen alltid ble omtalt i rosende ordelag, men det var i såfall et eksempel på såkalt umulig kjærlighet. «Ok, kjøleskap, bestill 2 liter appelsin- og 1 liter eplejuice for meg av merket Tropical,» sa jeg.
Bilen
Jeg inntok frokosten, så nyhetsvideoer på brillen og trasket så ned i garasjen i første etasje. Der minnet bilen meg på at kona hadde bursdag i dag og på hva jeg i forrige uke kom i skade for å røpe til den at jeg vurderte å kjøpe til henne i bursdagsgave: «…En tur til Seychellene, den du egentlig ikke har råd til… Skal jeg bestille den på kreditt for deg?» spurte bilen, og minnet meg på den dyre turen jeg nesten håpet at den hadde glemt. Bilen ruste elmotoren med en ganske fake, tvilsomt samplet «motorlyd» mens den hørtes triumferende og spent ut på samme tid. «Hvilken nedbetalingsplan blir det i såfall?» spurte jeg. «Vel,» sa smartbilen, og dro på det mens den scannet ulike tilbud. «Turen koster 59 000 kroner for to uker og kan delbetales via Amazon PayLater over 2, 3 eller 4 år. Skal jeg bestille turen og trekke månedsbeløpet fra lønna di?» «Nei,» sa jeg, «Bestill heller hurtigtog-tur med SJs Snabbtog fra Oslo S med overnatting på Hilton Stockholm, i samme tidsperiode. Da slipper jeg å låne pengene.» «Plan B it is!,» svarte bilen, etterfulgt av en lang pipelyd (brillens faste bestillings-beep) «Gratulerer, Mr. Roenbeck: Turen til Stockholm for deg og din bedre halvdel er nå bestilt. Bookingbekreftelse ligger i din innboks. Med de to nettene har du også oppnådd en gratis bonusovernatting på Hotels.com.»
Allegro Autoservice
Jeg takket bilen for innsatsen og svingte inn på en p-plass foran arbeidsplassen. Da smalt det, entusiastisk og selgende, fra bilen: «Ha en fin-fin dag på jobb fra Allegro Autoservice Norge: Gratis bilhold, finansiert av reklamen du får underveis på turen. Sannsynligvis en av de beste bilopplevelser i verden. Husk vår «alltid fornøyd» garanti. Never leave home without it! Ja, hos oss får du bil i den fargen og størrelsen som passer deg og din familie, flydd inn foran huset ditt, på no time, med et av Amazons helikoptere.» Noen ganger misunte jeg bilen dens generelle, forhåndsprogrammerte munterhet. Tenk om vi mennesker kunne være like one-track mind og alltid konstruktive, som visse computere? «Å, du trenger ikke å minne meg på dette, vennen. Som du vet, jobber jeg hos Allegro, og har vært med på å utvikle den reklamefinansierte løsningen..» «Vel vel. Gå til innstillinger for å droppe reklamesnutten, neste gang,» sa bilen, og beklaget det inntrufne.
Computer med sjel?
Jeg åpnet bildøren og var på vei ut av den da bilen gauket etter meg: «Husk: I dag er siste arbeidsdag før ferien og den første dagen i resten av ditt liv. Fortsatt god sommer!»
«God sommer!» sa jeg til bilen, lukket bildøra, og stusset brått over hvor absurd det egentlig er å gi seg hen til å ønske sin egen bil «god sommer,» men talefunksjonen ga den en form for sjel, så jeg kunne ikke hjelpe for å bli litt betatt av den. Ja, kjerra var alltid så herlig livsbejaende og smittende entusiastisk, og noen ganger så sensuell i stemmen, at man nesten falt pladask for den, forelsket på flekken, det var nesten ikke til å unngå, følte jeg. Ja, jeg visste at den egentlig var sjelløs, livløs, at alt var forhåndsprogrammert av de faglig dyktige utviklerne hos oss i Allegro, men likevel… Jo, den hadde personlighet, og det var noe så spesielt ved den at jeg hadde gitt den kjælenavn. Noen dager virket den så klok og omtenksom at jeg nesten følte at jeg kunne ha giftet meg med bilen, om det ikke var for at jeg allerede var i et forhold!
Det var denne morgenen, da jeg satte meg ned på kontorpulten, at jeg innså at IOT hadde tatt fullstendig kontroll over min verden. Men selv om jeg ble ledet hit og dit av maskinene, fristet til å slå til på det ene tilbudet etter det andre, følte jeg at jeg hadde beholdt i alle fall en smule kontroll over visse aspekter ved mitt eget liv, og en anelse selvrespekt, tross alt. Og det var da i alle fall noe.